I 1950 ble det avholdet konstitueringsmøte i det som vi i dag kjenner som Landsforeningen for lesbiske og homofile. Det var en reell frykt for at organisasjonen skulle forbys og medlemmene straffeforfulgt. Kongsfrykten fra samfunnet var bekymringen for at unge uskyldige menn kunne bli forført og dermed smittet av homoseksualitet av eldre mer erfarne homoseksuelle.
1951 fikk forbundet laget brosjyren ”Hva vi vil”, og lanserte dermed ordet ”homofili”. Kravene, fremstår beskjedne. ”Vi vil bare at hvert enkelt individ skal leve i harmoni med sin egen natur for å kunne bli et fritt og lykkelig menneske” står skrevet i dokumentet som senere skulle bli startskuddet for et felles samfunnsløft for inkludering av homofile. Å aktivisere seg i homokamp på 60-tallet var alt annet enn lett.

Kim Friele (1935- ) kjente ingen andre homofile, men gikk vitenskapelig til verks og leste det hun kom over av litteratur om emnet. Basert på vage beskrivelser fra oppslagsbøker der det stod skrevet, at kjennetegn ved homofile var: “Menn med smykker og kvitrende pipestemmer, kvinner med kulemuskler og antydning til bart” startet Friele sin søken etter likesinnede. Nesten hver lørdag i to år satt hun på en benk ved Nationaltheatret og speidet etter noen som kunne ligne beskrivelsen. Usynlig, søkende og illegal.

Kim Friele som offensiv, ung kvinne fant frem til forbundet, aktiviserte seg først som leder, deretter generalsekretær, og ble den første homofile i Norge som sto frem med fullt navn.

Arbeidsinnsatsen som ble lagt ned i disse årene, kan man kun tenke seg, langt mindre sette seg inn i. Starten på et arbeid for å legalisere seg selv og sin kjærlighet var igangsatt.
Hennes arbeid bidro til at straffeloven i 1972 ble endret slik at ”homofile, praktiserende handlinger” mellom menn ikke lenger var forbudt. Homofili ble strøket som ”mental forstyrrelse” i 1978, man fikk et juridisk diskrimineringsvern i 1981, og rett til å inngå partnerskap i 1993. Vi som er unge homofile i dag har vår legale kjærlighet å takke Kim Friele og mange andre for, deriblant flere markante Telemarkinger.

Gjennom hele 90-tallet, og frem mot i dag har det skjedd radikale endringer i samfunnets holdning. En endring som er lagt til rette for ved lovendringer, men som har resultert i enkeltmenneskers dreining til fordel for en inkluderende holdning for landets homofile og lesbiske. Etter vedtak om partnerskapsloven i 1993 fikk landets homofile mulighet til å inngå B-ekteskap, man vare gode nok til å inngå ekteskap, men ikke like gode som heterofile.
Debatten frem mot felles ekteskapslov i 2008 var alt annet enn trygg og inkluderende. Flere partier åpnet for muligheten for at homofile kunne inngå ekteskap på lik linje med heterofile, samt ha samme muligheten til å bli vurdert som adoptivforeldre. Etter mitt syn ble det foretatt en rekke overtramp i debatten frem mot 17. juni 2008, men resultatet ble likevel svært positivt, da man ved lov kunne bekrefte at landets homofile er likestilt med landets heterofile. Argumentasjonen mot at homofile skulle bli vurdert som adoptivforeldre dreide seg ofte om frykten for mobbing av barna til homofile omsorgspersoner. ”Vi setter barna i sentrum”, var overskriften. Fremtredende støttespillere av en felles ekteskapslov stilte spørsmål med hvem som faktisk ofte definerer barnas holdninger – nemlig foreldrene. En av de mest markante støttespillerne var Sofie Frøysaa (21), oppvokst med to lesbiske mødre. Hennes respons på ”barna i sentrum” argumentasjonen var ”Slutt å kalle dine egne fordommer omtanke for meg”. Jeg mener hun har helt rett. Seieren i 2008, som ble behørig feiret, har vi mange å takke for.

Dagens homo-debatt dreier seg ikke om rettigheter eller lover. Det dreier seg om en normalisering, og en generell aksept. Hvorfor er det slik at konseptet om at en ulv spiser en bestemor, for så å kle seg opp i dameklær er enklere for samfunnet å håndtere enn at våre barn skal lære om prinser som forelsker seg i prinser eller Askeladden som målbandt mannen som skulle stelle hjemme?

Historien kommer ikke av seg selv, men det gjør ikke fremtiden heller. I dag bør eventyret vi må drømme om, den gang for lenge, lenge siden, i 2010, den gang:

- Da departementer og kommuner måtte ha egne handlingsplaner for å sørge for likeverdige vilkår for alle.
- Da homofile tronet selvmordsstatistikken.
- Den gang det fortsatt var kjærlighetsforbud, tvangsgifting eller vold mot lesbiske og homofile mange steder i verden.
- Eller den gang samfunnet ville kle på homofile i paradetog, eller kle av muslimske kvinner på gata.

Slaget er slett ikke vunnet, men det er så langt fra tapt. Landsforeningen for lesbiske og homofile og transpersoner har gått langt på 60 år. Langt og lenger enn langt.

Mennesker har fortalt historiene sine for å overleve. Og for å forandre. La oss jobbe videre sammen, slik at vi med så stor glede som mulig kan gi samfunnet videre til kommende generasjoner. Med et helt nytt sett med eventyr.

Det dreier seg ikke om hvem du elsker, men at du faktisk elsker.

Takk til dere som våget å gå foran!

Stolt, ydmyk og offensiv,
Odin Adelsten Bohmann
Nestleder Telemark AP og sentralstyremedlem i Landsforeningen for lesbiske, homofile og transpersoner.