Jeg prøvde i dag og bestille en legetime for min stedatter. Må si at vi har flyttet hit til Skjelsvik for noen mnd siden.
ringte legekontoret og spurte om det var mulig å få bestille en time for henne. Da blei jeg spørt om hun var registrert med fastlege der, noe hun ikke var. Da får jeg til svar at da er det ikke mulig å få en time. Er det virkelig slik at det ikke går an å få en legetime uten at man har opprettet en fastlege på forhånd?
Prøvde da å ringe fastlegeordningen, det blei jo et heller trist møte med nye kujonregler i elsevesenet. Her fikk jeg ikke lov til å opprette en fastlege til min stedatter. Fikk til svar at de måtte snakke med henne selv. Er det ikke et barn vi snakker om her? Trodde at hennes foreldre var de som hadde ansvar for henne. Tar muligens feil,får i hvertfall forståelsen av det. Så da var det ikke mulig å få bestilt en fastlege heller og da er det som sagt ikke mulig å få en legetime heller. Forstod igjen fra dette service instillte mennesket på fastlegeordningen at det tar jo en tid fra man registrerer til man får opprettet en fastlege. Søknad må være inne før 15 og deretter vil man få tildelt en lege fra 1 i neste mnd. Så det vil ta nesten en mnd før hun får en fastlege. Og jeg vet jo ikke hvor lang tid hun må vente på legetimen. Bli syk her i verdens rikeste land er ikke enkelt.
Så nå må jeg bestille time der vi bodde før og ta meg en dag fri og det samme må min stedatter og kjøre tilbake til hvor vi bodde før og besøke legen der. Er det virkelig slik vi vil ha det?

HEIA DUSTE NORGE

Hele innlegget med bilder og linker + mer informasjon kan leses her: Klart nei til icesave

Det er ingen tvil i verden om hva befolkningen mener om Icesave, i en folkeavstemning den 6. mars stemte 93,2% IMOT Icesave, kun 1,8% stemte for. Det er viktig å vite at dette ikke betyr at de ikke har tenkt å betale tilbake, de må derimot tilbake i forhandlinger for å komme frem til et forslag som alle parter kan akseptere. De første forhandlingene feilet noe som førte til denne folkeavstemningen.

Etter at finanskrisen rammet Island hardt i 2008 kollapset flere Islandske banker hvor både Storbritannia og Nederland hadde kunder, de forlangte dermed at Island skulle erstatte tapet på 5 milliarder euro for de 300.000 britiske kundene og de 1,7 milliardene de 125.000 nederlanske kundene hadde i innskudd da Landsbankir som dreiv Icesave. Icesave var et online merkevare som tilbydde sparekontoer.

Det har vært mange protester på Island grunnet denne saken og førte blant annet til at Geir Haarde og hans regjering måtte gå og det blei lyst ut nyvalg.

Den nye regjeringen med sosialdemokraten Jóhanna Sigurdardóttir som statsminister har forsøkt å løse denne saken, men da Islands president nektet å skrive under på et forslag til avtale blei til bestemt at det skulle foretas en folkeavstemning. Resultatet viste et solkeklart NEI så nå må de tilbake til forhandlinger for å komme frem til en enighet.

I dag er det i dag årsdagen for det som på folkemunne vestpå kalles «Den galne måndagen».
Det var den 11. mars 1822 – altså for 188 år siden dette skjedde. Jeg har hørt om denne stormen før, men kom igjen til å tenke på den for et par dager siden da jeg besøkte den store flokken og den imponerende Porsgrund og Omegns Sjømandsforening.
Foreningen ble startet i 1847.
Jeg må innrømme jeg har dyp respekt for det slike karer har gjort for landet vårt. Det var en hardbarket og oppegående gjeng som møttes i de fantastiske lokalene i Porsgrunn, der maritime minner preger hver eneste ledige veggplass.
Tilbake til stormen i 1822. Det var ingen ting som tydet på at det skulle bli uvær denne mandagen. Været var mildt, vindstille og vårlig på formiddagen.
Riktignok sies det at en gammel fisker advarte, han kjente på seg at det kunne blåse opp.
Men det leikte ein fisk ned i kavet og den leiken den ville han sjå, som Ivar Aasen skrev og det var et eventyrlig fiske denne vinteren og karene ville sikre dagens sildefangst.
Brått kom uværet, med temperaturfall, sludd og snøbyger og vill vind i orkan styrke.
Beskjedne anslag snakker om 300 døde. Men mange ble drept også på land, hus raste sammen og folk frøs i hjel.
Et helt spesielt drama utspilte seg forresten rundt Gjest Baardsen denne dagen. Han satt i arrest på Byrknesøy hos lensmannen i Gulen, sør i Sogn. En gjeng ungdommer hadde reist ut tidlig på morgenen på noen holmer for å skjære lyng som for til dyrene. Da uværet kom var det ingen som kunne eller turde reise ut for å hente de unge. En flokk fortvilte mødre gikk til lensmannen og spurte om ikke de fangene som satt der, kunne sendes ut. Mestertyven Baardsen beskrev det slik: «Den ynkeligste Scene i denne Tragedie var de Mødres Jammertoner, der havde deres Børn på de omtalte Øer for at skjære Lyng». Fangene reddet ungene. Sier historien.
Mellom 50 og 100 båter skal ha gått ned eller blitt knust denne forferdelige dagen.
Slikt bør vi huske på i vår velstand i dag. Synes jeg. All den lidelse, alt det savn disse folkene gjennomgikk.
«Nasjonaldikteren» Bjørnstjerne Bjørnson skrev så flott «vor ære og vor magt har hvide seil os bragt».
Vel, æren og makten gikk stort sett til de som var rike fra før, men lidelse og savn nådde hver eneste minste avkrok av en fjordarm.
Ikke minst 11. mars 1822…

Vi ønsker oss XXL sport og villmark til Skien!
Hvorfor må da politikerne forsøke å stoppe etableringen av sportshuset?

For å vise vår støtte til etableringen av sportshuset XXL har vi derfor etablert en gruppe på Facebook “XXL til Skien”, den samme gruppen benyttes for å vise politikerne at folket i Grenland faktisk bryr seg – og ønsker XXL velkommen.

Er vi heldige så hører de folkevalgte på oss!

Sjekk gruppen på Facebook

AS Norge tar seg av det meste i samfunnet vårt, men det er likevel stor aktivitet som skjer gjennom frivillighet, enten det er basert på omsorg for nær familie eller deltakelse i frivillige lag/idrett/kultur. I følge en rapport er vi er best i verden på frivillighet. Likevel opplever mange lag og foreninger at det er komplisert å få foreldre til å engasjere seg som fotballtrenere eller ledere i organisasjoner. Hvorfor det?

Frivillig sektor er omtalt i et eget avsnitt i Soria Moria-erklæringen, Kulturdepartementet har fått ansvaret for å koordinere frivillighetspolitikken, og det har blitt opprettet en egen avdeling for frivillighet og samfunn i departementet.

Antall timer frivillig arbeid for frivillige organisasjoner er omtrent på samme nivå eller litt lavere enn i 1997, men de unge deltar med noe færre timer frivillig arbeid i gjennomsnitt i året enn før, og at andelen som er organisasjonsmedlemmer. Det betyr at vi i større grad er villig til å ta en varetellings-dugnad, men vi er mindre interessert i å ta på oss et fast verv.

Mye av dette skyldes at verv tar mye tid, og at vi må prioritere dette gjerne flere å frem, for at det skal ha en verdi for klubben. Samtidig er kravene til innhold også forsterket. Skal du for eksempel ha ny kasserer på en større klubb i dag, kan klubben ha en omsetning såpass komplisert at det krever en fagutdannet person.

Skal du være en leder må du sørge for å være tilgjengelig 24/7, for å svar på alt i fra foreldrespørsmål til diskusjoner/krangler mellom lag(-ledere?) og kanskje i verste fall håndtere tillitsvalgte som ikke får godkjent vandelsattest. Dette krever kompetanse og tid.

Og hva da med alle investeringer som gjøres av idrettslag og organisasjoner? Et styre i et idrettslag er like personlig ansvarlige for klubbens disposisjoner som et medlem i et bedriftsstyre.

Denne frivilligheten er viktig for samfunnet, og den sparer samfunnet for enorme verdier. Hva gjør vi da, når frivilligheten innebærer at ingen vil ta på seg de kompliserte jobbene? Vi kan ikke bare telle varer? For noen må organisere denne jobben også?

I tillegg vet vi at det forekommer kompensasjoner for frivilligheten. Det har vært rettsaker med utvidet bruk av kostnadsdekning ved kjøp av utstyr og bilkjøring. Både for å unngå skatteplikt for mottaker, men også for å unngå ekstra administrasjon.

For noen år siden ble det gjort et fremstøt av staten for å unngå svart arbeid på for dagmammaer og vaskehjelper. Det tillot arbeid inntil 30 000 (tror jeg), uten skatt, forutsatt at man registrerte arbeidsforholdet.

Hvorfor kan vi ikke bruke samme regelen innenfor frivillighet også. La registrerte organisasjoner belønne nødvendig kompetanse og ekstra belastede personer en skattefri godtgjørelse for den innsatsen som legges ned. Jeg vet i hvert fall om mange som hadde gjort seg fortjent til det.

Det vil være opp til den enkelte forenings årsmøte å forvalte deres midler på en best mulig måte, og det ville vært et godt alternativ til å sikre/øke profesjonaliteten inn i frivillighetsNorge.

Laurdag 27.mars kl.13-16 inviterer Seljord Kunstforening til påskeverkstad for store og små!
Her kan du mellom anna måle og dekorere påskeegg, eller berre ta deg ein kaffekopp medan ungane kosar seg!

Kr 60,- i materiell
Open kafé

I dag var jeg altså, av rikskringkastningens lokale krigere, invitert til årets første utepils tidlig i morges.
I Porsgrunn. Av NRK i Telemark.
Klokken 08.00, sånn omtrent, hadde de rigget seg til på et passende utested ved ælva i porsblomstens by.
Nå vet jeg jo ikke om NRK i fullt alvor kan tro at jeg har ventet til nå med min første utepils.
Men, jeg antar det er utepils i Telemark som gjelder.
Og siden jeg ikke er røyker, så antar jeg at de ikke regner med de dampende, forfrosne sjelene som har sugd til seg sin nikotinholdige tjære ute i 15-20 minus i hele vinter. Når man snakker om «Min kamp» – så er det forresten litt av en kamp våre røykere gjennomlever for tiden. Uglesett og nesten-kriminalisert som de er over alt.
At røyking er usunt, vet jo de fleste. Og vi er alle opptatt av at ungene våre skal velge sunne og gode vaner. Men nå nærmer samfunnets jakt på røykere seg ren forfølgelse, slik jeg ser det.
Spesielt om de i tillegg til å fylle opp statskassen med avgiftspenger, i tillegg til å bli jaget hit og dit på jobb og hjemme og alle steder, også må motta drittslenging fra store og små forbipasserende. Lovene må selvfølgelig følges. Men man trenger ikke akkurat prøve å forsterke problemet ved å bli privatpraktiserende i ukvemsord.
De prøver nok å slutte, de fleste som er avhengig av den usunne vanen.
Og siden jeg er, eller prøver å være, en noenlunde lovlydig kar, og i tillegg skulle en tur til vår lovgivende forsamling senere i dag, Stortinget, så holdt jeg meg godt innenfor lovens smale sti, sånn promillemessig, når det gjelder NRKs utepilsprosjekt. Det ble til ute-lettøl for meg. Ute-lettøl faller seg ikke fullt så lett i munnen som ord. Eller som drikke. Men det smakte godt.
Så jeg ikke får lovens lange arm på nakken. For å være lovlig drøy med metaforene.
Likevel er det stort, dette med våren. Og det å kunne sitte ute. Det var vel sikkert en to-tre-fire kalde grader på Dickens i Porsgrunn i morges. Men før man vet ordet av det, så har solen knust de blå minusgradene til støv og man kan nyte den strålende, brennende planeten i fulle drag.
Jeg elsker i alle fall denne tiden av året og skriver med munter radiostemme under på Alf Prøysens udødelige visdomsord:
«Heisan! Og dudliattentei! For sola og deg og meg».

Flott tilbud for innbyggere i Siljan i alder 65+

Oppfriskning av trafikkunnskaper og praktisk øvelseskjøring.

Kurset blir holdt i Keths kafé på Siljan sykehjem i april og datoene er:
Torsdag 8., tirsdag 13., tirsdag 20. og tirsdag 27.
Klokkeslett alle dager: 10.00 – 13.00
I tillegg blir det 2 dager med øvelseskjøring.

Kurset koster kr 950,-.
Du får kr 300,- i rabatt dersom du har bilforsikring i Gjensidige eller Jernbanepersonalets forsikringsselskap, er medlem av NAF eller MA.

Påmelding til Servicekontoret i kommunen på tlf 35942500 eller epost servicekontoret@siljan.kommune.no

Arrangør er Siljan Eldreråd

Akkurat i øyeblikket er det 3325 medlemmer på TelemarkHER. Vi kryper altså mot det magiske 3333 – som var den interne målsetningen til påske.

Det er gøy at så mange er med – og trekk gjerne flere med i dette sosiale nettverket som har en sentral fellesnevner, vårt herlige fylke:
Telemark.

Det nærmer seg ferie. For de fleste.
Ikke bare påskeferie, men planene for storbyksen blant feriene, sommerferien, begynner vel også å bli fastsatt av mange. Om du har fire, fem eller seks uker ferie, vet ikke jeg. Eller sju som noen med det som på litt vel muntlig norsk blir kalt seniluke.
Jeg unner i alle fall folk den ferien de måtte ha.
Men jeg sliter mer med å unne den nylig avgåtte sjefen for Ericcson-konsernet i Sverige, Carl-Henric Svanberg hans betingelser.
På tross av at han har bokstaven «C» i både første og andre navnet sitt.
Han fikk 16 millioner kroner i lønn i fjor. Og så fikk han pensjonsinnbetalinger på 18,9 millioner kroner. I tillegg fikk han 6,2 millioner kroner i bonus.
Men ut over det, dette er helt sant (fordi det har stått i tidningen) så fikk han også utbetalt 6,8 millioner kroner i erstatning fordi han ikke rakk å ta hele ferien.
Ergo så hadde han ei godtgjersle, som det heter, på 42,4 millioner kroner i kriseåret 2009.
Nå er jo ikke svenskekronen verdt så mye. Men selv på en dårlig valutadag så utgjør det 34 millioner norske kroner.
Forholdet er selvfølgelig slik at svenskene, over lang tid, har holdt seg med et toppsjikt i næringslivet som ikke har spesielt beskjedne krav til egne betingelser.
Jeg lurer på om det kan ha en sammenheng med at man behold en adel for lenge. Hvilket vi i Norge ikke har så mye av, det er vel stort sett en og annen skøyer rundt et og annet gods her og der som later som om de er det. Og jeg nevner ikke navn, av lokale pietetsårsaker.
Men, altså, den verste i svensk næringsliv var vel ABB-bossen Percy Barnevik. Det viste seg for noen år siden at han hadde klart å konstruere et lønns- og pensjonssystem som ga ham selv rundt 900 millioner kroner.
Men etter et helsikens baluba så måtte han betale tilbake 548 millioner og satt slukøret igjen med kun 353 millioner usle kroner i pensjon.
Stakkars.
Så Carl-Henric er i godt selskap.
Og ytterst beskjeden selvfølgelig, siden han bare fikk knappe sju millioner kroner for de dagene han ikke rakk ferie.
En ting er i alle fall sikkert, du er flink å forhandle, eller forhandler mot tullinger, når du både får feriepenger og penger for ikke å ta ferie. Eller når pensjonen er større enn lønnen, som i seg selv er gigantisk.
Martin Luther sa det slik:
«Vi ber ofte om sølv, men Gud gir oss gull».
I styret i Ericcson har de trappet Luthers lære opp til diamanter…

En av mine klienter har hatt en uføreytelsessak mot Nav forvaltning Telemark. Etter en omfattende klagesak har Navs klageorgan opphevet avslaget og sier at attføringsvilkårene for rett til 50% uførepensjon er oppfylt. Saken ble deretter returnert til Nav lokalt. Det har tidligere blitt uttalt fra Nav i vedtakstekst for tidligere uføreytelsesvedtak i saken at de øvrige vilkår har vært oppfylt. Klageinstansen sa videre at Nav forvaltning Telemark skulle ta stilling til saken videre og fatte vedtak i saken. Og at det skal utbetales saksomkostninger.

Ut fra dette ble det sendt saksomkostningsspesifikasjon i desember 2009. Dette er ennå ikke behandlet av Nav (til tross for purring).

I januar 2010 innvilget Nav forvaltning Telemark, i et vedtak som mest omhandlet opphør av attføringspenger, 50% uførepensjon fra 1. mars 2010. Det vedtaket leverte vi klage på fordi vi var uenige om når uførepensjonen skulle gis fra. Men innvilgelsen av uførepensjon klaget vi ikke på.

Så kommer et brev fra Nav forvaltning Telemark hvor det opplyses at vedtaket fra januar ikke er et vedtak om innvilgelse av uførepensjon, blant annet fordi det ikke er fattet av Nav pensjon. Det vil komme nytt vedtak. Og da må det fremmes ny klage etter at Nav pensjon har fattet vedtak.

Nav forvaltning Telemark får straks svar. Jeg sier at Nav må sørge for å iverksette det som er innvilget. Og om nødvendig hastebehandle saken hvis det av interne grunner er formelle og praktiske sider ved vedtaksgangen som ønskes ivaretatt.

Samme dag som jeg skriver mitt brev, skriver Nav nytt brev om opphør av attføringspenger. Vedtaket er nesten identisk med vedtaket av januar, men det har delvis nytt innhold. Teksten om at uførepensjon er innvilget er byttet ut med en tekst om at det er innstilt på slik innvilgelse. Brevet er ikke stilet til prosessfullmektig, som det skal gjøres etter klage, men til min klient.

Som tidligere jurist i Trygdeetaten og Nav gjennom 15 år, i roller som klagesaksbehandler på uføreytelser på fylkestrygdekontornivå i flere år, som gruppeleder, avdelingsleder og som trygdesjef, må jeg si at denne saksbehandlingen er noe av det tristeste jeg har sett.

- Et vedtak fattet av en etat som etter loven kan fatte vedtaket, binder etaten selv. Det er et internt problem om vedtaket som følge av intern organisering skulle vært fattet av en spesialavdeling.

- Selv om et vedtak om innvilgelse av en ytelse ikke er begrunnet er det som hovedregel gyldig. Det følger av forvaltningslovens § 24, annet ledd første punktum.

- Et vedtak som blir klaget på kan ikke bare bortfalle og henvises til ny klagerett selv fordi om man fatter nytt vedtak og sier at det erstatter det gamle. Det er også formelle regler for å fatte erstatningsvedtak. Disse er ikke fulgt her.

- Saksomkostningskrav skal behandles uten unødig opphold, akkurat som andre krav. Når kravet ikke kan behandles i løpet av en måned skal det sendes forvaltningsmelding. Når det er fremmet krav om morarenter, skal Nav i følge interne rutiner sørge for så god fremdrift at morarentene unngås eller holdes på et svært lavt nivå.

Når det er kommet klage på et vedtak, og klagen er sendt av en prosessfullmektig, skal Nav sende alle brev og vedtak i saken til prosessfullmektigen. De kan som en service sende kopi direkte til parten. Men det er lovbrudd å bare fortsette å forholde seg til parten.

Ut fra ovennevnte erfaring i en sak, som ikke er spesiell, og ut fra at det er vanlig å se at Nav gjør en eller flere av disse feilene i mange saker, er det tydelig at Nav har sluttet å følge forvaltningsloven. Kanskje noen ansvarlige på topp i Nav eller regjering burde sørge for at Nav nå blir i stand til å gjenopprette den tilliten som er nødvendig for å få gjort den jobben de er satt til.

Harald Knudtzon
Advokatfullmektig
Advokatfirma Thorsberg

En blåkald og frisk vinterhelg for ikke lenge siden utstyrte jeg meg med Gunnar Sandens bok om «Telemarkskanalen og livet rundt» som den heter.
Dette er en bok, og her kommer undertittelen: «Om kanal, båter, folk, kultur, næringsliv og natur».
Hvilket eventyr.
Hvilken fortellerglede.
Boken er ikke bygget opp på tradisjonelt vis. Her er det rene fakta og historiske tilbakeblikk, intervjuer, refleksjoner, meninger og alt sammen og litt til. Slik sett er det en krevende bok å nærme seg, fordi man aldri vet hva man finner – rundt neste sving.
Litt som med kanalen selv.
Man kan lese om de 500 mennene som jobbet med og fikk ferdigstilt den delen som går mellom Bandak og Norsjø, med Ulefoss-Hogga spesielt. Ja, nesten kilometer for kilometer får vi hilst på de 105 kilometrene mellom Skien og Dalen.
Dette var da også en helt sentral, og kjappeste, transporten mellom Oslo og Bergen for drøye 100 år siden. Hvor vilt det enn høres ut.
I denne kilden, denne lokalhistoriske oasen, av en bok kan man lese mye om nyttetrafikken opp gjennom årene på kanalen. Om fløting og om båter som «Telemarken», «Inland», «Dyre Vaa», Norsjø», Vrangfoss», «Dalen», Victoria», «Esso37», Axel».
For mange lesere er dette sikkert kjente og kjære navn. Selv gjenkjenner jeg ikke så mange, men har stor glede av å lese om dem likevel.
Eller om den første dampbåten i telemarksvassdraget – basert på en artikkel fra 1843: «Om Dampskibsfart paa Nordsøe».
Det forfatter Gunnar Sanden kanskje mangler i konvensjonell forfattererfaring tar han forresten igjen i lidenskap for temaet. Det er en oppriktig kjærlighet til kanalen, til fylket og til Midt-Telemarks som bryter seg fram i boken over alt. Og han prøver ikke å dempe det.
I boken finnes det omfattende tabeller med oversikt over båter, byggår, størrelse, motorkapasitet – før forfatteren i neste omgang foretar et kjenslevart intervju med en av de mange som har hatt sitt virke på og ved kanalen.
Og plutselig kan det dukke opp et dikt om «Tokkåi si seinaste vårsong».
Boken er som et ekstra rikholdig landhandleri, det henger varer fra taket – er bugnende fullt i hyllene, og i skuffer og skap kommer det fram både perler og snurrepipperier.
Litt lokalkoloritt fra Skotfoss. Litt historisk geologi med nye og ukjente bergarter som professor Brøgger fant i Fensfeltet, med lokale navn som Søvitt, Damtjennitt, Fenitt, Vibetoitt, Melteigitt, Hollaitt. Og, selvfølgelig, den tyske bergmesteren Hans Glaser som opererte i Vestmarka like ved Skien.
Eller politisk, og velfortjent, agg mot tåkeherrene i Norske Skog som la ned den lønnsomme bedriften Union.
Før forfatteren plutselig blir opptatt av lokale dialekter, og utslag av dem i Ulefoss og Lunde.
Jeg har vel knapt, noen gang, lest en bok som tar for seg så mye ulikt. Men med en, ikke rød tråd, men på en godværsdag, blå tråd som strekker seg fra Langbryggene i Skien og ender opp i nydelige Dalen.
Isskjæring.
Viser ved kanalen.
Kirkene i området.
Porsgrunn teaterfestival.
Odd Grenland.
Bluesfestival.
Ferjesteder og broer.
Hydro, Yara og REC – samt Einar Gerhardsen og Nikita Khrustjov på bedriftsbesøk i 1964. Samme året som Lunde og Holla ble tvangsgiftet til Nome, forresten.
Ibsen.
Mikaelshula.
Ulefos Hovedgaard.
På et tidspunkt må jeg innrømme at jeg hadde tenkt på å kritisere dette sammensuriumet av temaer, denne grovt innsamlede mengden av tekst, bilder, det er 250 bilder i boken, og historier. Men etter som kanalen, livet ved vannet, historiene krøp under huden på meg, så kom jeg til at formen slett ikke var feil. Det var helt riktig.
Det var så allsidig som Telemarkskanalen er. Det var så mangfoldig som fylket er. Og det er bygget på så brede interesser som forfatteren åpenbart har. Og leserne. I alle fall denne leseren.
Gratulerer med et eventyr av en bok.

Det er mange som lurer etter avslutningsscenen i gårsdagens episode av NRK-serien “Himmelblå”, hvor det flyter et brev under brygga, adressert til Robin. Spekulasjonene går høyt; er det fra Kim, eller kanskje fra faren hans…? Jeg finner det da naturlig å komme med fasiten for å unngå videre spekulasjoner.

Faktum er at Kim har gått på et verdivalg, som resulterte i at han har konvertert til muslim, og har valgt å flytte til Sveits og tilbringer tiden nå med å kjempe mot myndighetens forbud mot minoreter (bønnetårn).

Brevet til Robin var fra en nystartet gruppe av HitlerJugend som forsøker å bruke Robins savn for å rekruttere ham inn i en nynazisisk gruppe ved å gi seg ut for å være Kim. Målet er å sikre Ylvingen som en utpost for en sovende Celle som skal tre frem for å hindre kommunismen igjen å ta over Nord-Norge.

For Halle var farens dødsfall startsskuddet på en ny virkelighet. Nå skal han endelig kunne gjøre låven om til et flyktningemottak sammen med gammelrådmannen som nå er flyttet til Ylvingen.

Det er nok heller ikke uten grunn at skolelærerinnen har søkt jobb på fastlandet. Det viser seg visstnok at hun er den reelle moren til Iris som nå skal danse seg inn i et spel, og de skal i all hemmelighet flytte sammen i den nye leiligheten.

Marit vet selvfølgelig ikke om om dette, men hun har sammen med Roland vurdert å sette fyr på hotellet for å innkassere en stor forsikringssum, slik at de kan flytte sørover sammen.

Dette er selvfølgelig for å unngå mer problemer med Karoline og det stadige maset om barnepas, og det skjer gjennom at de plutselig ikke kommer tilbake etter en "fiske"tur. Tilfeldig…neppe!

Og Roy – ja, han er bare Roy.

Sorry for at jeg fortalte plottet i årets sesong av Himmelblå…..

Den mest fremstående jødehateren i Malmø er den sosialdemokratiske ordfører Ilmar Reepalu
Han er blitt beryktet for sine forklaringer/bortforklaringer på hvorfor og av hvem jødene blir trakassert og angrepet i malmø.
I Norge er også jødehatet økende fra de samme befolkningsgruppene som i malmø
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3552982.ece

Se video fra TV Telemark om 8.mars.