Det er med stor dose stolthet jeg kan melde at jeg faktisk klarte å komme gjennom dagens birkebeinerrenn. Ikke nok med det: Tida ble 6 timer og 47 minutter, noe som betyr at jeg også kom inn på under sju timer. Dermed klarte jeg alle tre målene mine! Med tanke på hvordan formen min var for åtte måneder siden tør jeg ubeskjedent fortelle at jeg er imponert over hva jeg har fått til :)

Det er slutt,
sier hun.
Slutt!
Jeg orker ikke mer..

Vi har alle en historie å fortelle. Det var utgangspunktet da jeg blant 77 andre forfattere og skribenter ble kontaktet av Kagge Forlag. Bakgrunnen var å forsøke å fortelle en historie som har rørt ved oss og som kanskje har forandret vårt liv, historier som kunne være til inspirasjon og ettertanke. Historiene ble til boka ”Husk å leve” og den ble utgitt i 1999. Jeg bladde i bokylla mi forleden og rent tilfeldig falt denne boka ut i hendene mine og jeg tok den opp. Det går en skjebne gjennom livet, og jeg grøsset på ryggen da jeg satte meg ned i godstolen med et godt glass Chablis og drømte meg tilbake til et veiskille i mitt tidligere liv, og absolutt ikke uten betydning for resten av livet. Hør her, dette var min historie i boka ”Husk å leve” i 1999:

”Tilfeldig veivalg?

Min store drøm var å bli bibliotekar, for jeg elsket bøker og litteratur. Da jeg begynte i åttende klasse, fikk jeg muligheten til å prøve meg i yrket. Vi skulle ha arbeidsuka, og jeg skulle utplasseres på Klevstrand skolebibliotek i nabokommunen. Jeg var overlykkelig!

Første arbeidsdag pyntet jeg meg i min lyseblå skaidrakt og de høye, hvite platåstøvlettene i plast. Jeg følte meg voksen og flott. Struttende av selvtillit steg jeg på morgenbussen og inntok en halv time senere mitt kommende arbeidssted for en uke, full av forventning.

Etter en halv times velkomst og orientering fikk jeg tildelt en arbeidsoppgave. Jeg ble plassert i et kott i kjelleren der jeg skulle sortere kartotekkort. Kottet var omtrent to ganger to meter, og det var fylt opp av kartotekskap fra gulv til tak, med en masse små skuffer i. På hvert kartotekkort sto det skrevet en boktittel og et forfatternavn, og en beskrivelse av bokas innhold. Min oppgave var å sortere kortene alfabetisk etter forfatternavn, og etter inndelingene i temaene roman, fakta, lyrikk.

Det var bare èn lyspære i rommet, og den hang i taket og skapte skygge der jeg vekselvis satt på huk eller sto oppreist for ikke å bli støl. I dette kottet ble jeg værende hver dag i fem dager, bare avbrutt av en halv times matpause oppe i lyset blant bøkene og menneskene. I matpausen sugde jeg inn lukten av bøker, en lukt jeg elsket over alt på jord. Ingen kom ned i kjelleren og så hvor fin jeg var.

Da arbeidsuka var over, var jeg kurert for lysten på bibliotekaryrket. Jeg hadde også mistet noen drømmer og illusjoner. Og jeg hadde fått en viktig kunnskap om voksnes likegyldighet overfor barns behov for oppmuntring og veiledning for å få arbeidslyst og arbeidsglede.

Fire år senere var jeg ferdig med medialinjen ved Skjeberg folkehøgskole og skulle ha arbeidsuke igjen. Jeg ble plassert i lokalavisa PD fordi jeg hadde uttrykt ønske om å få prøve meg som journalist. Etter første felles morgenmøte i redaksjonen ble jeg satt rett ut i aktivt arbeid: dekke en pressekonferanse om en ny bedrift som var etablert i lokalsamfunnet, og å lage en helsides lørdagsartikkel med bilde og tekst om hvordan vårens anmarsj kunne merkes.

Jeg fikk full panikk, selvsagt. Jeg fikk ingen annen opplæring enn beskjeden om å bruke mitt talent. Talent? Jeg fikk selvsagt full tenning, en tenning som spredte seg i hele meg og varte i tjue år. Tenningen økte til engasjement, til forelskelse, kjærlighet lidenskap. Dessuten: arbeidslyst og arbeidsglede tjuefire timer i døgnet.

Dersom jeg igjen skulle velge, ville valget fortsatt ha vært enkelt: full tenning framfor likegyldighet.”

Ja, da er det kun få dager igjen til Birkebeiner-rennet, som jeg skal delta på. (Ja, jeg skal faktisk det). Og siden det er kort tid igjen går det med noe tid til å se på YR.no for å sjekke vær- og føremeldinger, samt stå i kø på sportsbutikken for å tjuvlytte til hva de foran meg kjøper.

Ja, sånn kunne de neste markedsført juicen sin, for det stemmer at det nesten ikke er blåbær i den. Nora sette på kartongen, i store bokstaver “BLÅBÆR”. Under i litt mindre skrift står det “Drue og eple”.

Janne Haaland Matlary professor i statsvitenskap, Universitetet i Oslo har noen interessante betraktninger om statlige ombud som opptrer som politiske aktører.

Som en del av den oppvoksende generasjon er det interessant å følge debatten om fremtidens inkludering og mangfold. Dessverre er den, etter min oppfatning, i stor grad preget av hvor norske vi kan klare å få mennesker som ikke har opprinnelsesland Norge.
Hvor lik oss, kan vi regulere våre kolleger, naboer og venner til å bli?

Det henvises til “vær varsomplakaten” blant annet – til hvems fordel må en spørre seg? Jo det sies at det er til våre nye landsmenns beste for en bedre integrering osv. Vel jeg undres nå på det.

Når sognepresten i Vår Frues menighet, pater Reidar er på sin ”katolske rundreise”
i fylket stopper han også i Vinje. Her har han messe 3-4ganger i halvåret.

Sognepresten, pater Reidar J.D.I. Voith i Vår Frues menighet,
har ikke bare kirken i Porsgrunn å tenke på. Flere ganger i måneden kjører han
milevis rundt om i Telemark og besøker de katolske menighetene på Notodden,
Rjukan
Drangedal,
Kragerø,
Vest-Telemark
På Notodden feires messene i kirkestuen til Den norske kirke.
I sommerhalvåret feires det katolske messer i Heddal stavkirke.

På Rjukan er besøkstallet til St.Johannes kapell stabilt og litt økende.
Vi er nå over det værste av mørketiden.
Dag for dag blir det lysere morgen og kveld, og det viktigste av alt,
solen kryper lenger og lenger ned i fjellsidene hver dag og gir oss økende livslyst.

Og da snakker jeg ikke først og fremst om Birken-traseen fra Rena til Lillehammer, men heller om mine tanker om hva som skal skje om én uke: Jeg gruer meg. Og jeg gleder meg.